fortsettelse fra fanen "Vietnam og Thailand 2019 - 2020"

Phuket -  Thailand som forsvant

Tidlig ettermiddag første nyttårsdag ankommer jeg Kamala Beach, nærmere bestemt Layalina Hotel. Jeg ble ført inn i et lite smug fra gata, og kommer nesten direkte ut på stranda. Etter formalitetene var ordnet, ble jeg ført opp på rommet. Et strålende rom!; Romslig, delikat, et bad der det til og med et digert massasjebad, hvor du så ut i stua, og gjennom vinduene ut mot balkongen.. Og utsikten var helt grei den. Da jeg dro gardinene til siden, åpnet døra til en romslig balkong, ble jeg møtt med dette synet:

Vel sjekket inn var jeg klar for mat. Det hadde det blitt smått med i løpet av dagen. Jeg stusset litt da jeg ankom; kvinnene på hotellet gikk med hodeplagg, så jeg antok de var muslimer. Jeg fikk bekreftet det da jeg bestilte øl til menylesinga. Nei det hadde de ikke. Hun beklaget, og beklaget, men hun pekte på nabostedet 10 metter bortenfor; «De selger øl der….». Men et sted får grensa for mangel på respekt gå. En Cola Zero duger like bra. Øl blir det nok muligheter for senere. Her var det jo bare klinke til. Det ble en Tom Yam fiskesuppe. Hun lurte på om jeg ville ha den spicy eller ikke. Jeg ba om å ikke få den for sterk. Jommen sa jeg smør. Nå var det slutt på den relativt milde smaken i vietnamesisk mat. Svetten hagla, og øynene rant. Men som alltid; velsmakende.

Men misforstå meg rett. Det er et fint sted, en fin strand, som tross alt ikke er overbefolket. Samtidig er jeg glad jeg bor bra, har en flott balkong og med en nydelig utsikt. Et glimrende sted å trekke seg litt tilbake for en rolig øl, litt lesing og slappe av. Har fine solsenger på terrassen. Unni Lindells «Jeg vet hvor du bor» er unnagjort. Bra saker. Litt tyngre saker skal påbegynnes, en murstein som heter «Silkeveiene» av Peter Frankopan. Det skal være en verdenshistorie mellom to permer. Vel, etter snart to døgn på laxer´n, var det bare å ta tyren ved horna. Har man vært på Phuket uten å ha besøkt Patong Beach? I følge de fleste, nei. Så fredag ettermiddag tok vi turen, kameraet og jeg. Preget av at jeg tråkka på en stein, da jeg bada tidligere i dag. I tillegg har jeg slitt i ei uke med vondt kne, så jeg så vel ut som en olding der jeg stabba rundt.

Jeg kom inn rett før solnedgang, så jeg begynte nede på stranden, for å forsøke å fange noen biler med litt vakkert lys. Patong Beach er 5 kilometer lang, og betydelig mer befolket, og mye mer aktiviteter, enn der jeg holder til. Men jeg hadde ikke hatt noen innvendinger mot og brukt stranden der. Jeg må si jeg faktisk ble imponert over hvor utrolig ren den var. Nede på stranden ser jeg en fyr med et gedigent kamera som krabbet rundt. Jeg spurte om han fikk noen bra bilder, og det viste seg at han var over snittet interessert. Vi prata litt, og da det fine lyset forsvant, ble vi enige om å ta en øl sammen. Den gode Sean Peterson fra Seatle var en hyggelig kar, han hadde for noen dager siden kommet til Singapore med en 18 timers direkteflight. Da han hørte jeg hadde vært 9 dager i Vietnam, fortalte han at han hadde familiebakgrunn fra Vietnam og Japan. Han hadde vært flere ganger i blant annet Ho Chi Minh City. Det var et veldig hyggelig selskap, og en øl ble til tre før vi tok farvel. Det som er flott med amerikanere, er at de av oss som ikke er utstyrt med de beste engelskkunnskapene, føler oss vel. De blåser i om du stotrer, bruker feil grammatikk eller ikke husker ord. De får deg nesten til å føle at engelsk er morsmålet ditt.

Grunnen til at jeg er glad jeg bor på Kamala Beach framfor Patong er maset. Innkastere for hver meter, som skal dra deg inn, og stikker trynet opp i ansiktet ditt. Men det er sikkert helt flott for festglad ungdom. Jeg har jo hørt så mye om Bangla Road, og det enorme festlivet som foregår der. Men sorry folkens; etter å ha vært i Biu Vien i Ho Chi Minh City, blir Bangla Road som en katolsk høymesse å regne.

I morgen forlater jeg Phuket til fordel for Ranong, på fastlandet litt nord for Phuket. Ranong ble valgt ut fra en artikkel i et reisemagasin, som skrev om «det uoppdagede og ekte Thailand». Jeg har alltid vært litt skeptisk til slike titler, men samtidig blir jeg litt nysjerrig. Men hvis noen leser om Phuket som «det ekte Thailand, et uoppdaget paradis», ja da håper jeg dere leser i et magasin som er 30 – 40 år gammelt. Vil noen ta en diskusjon om det? Da viser jeg til bildet av en meny nedenfor, og sier «End of discussion, og god tur!»

Men ikke misforstå, jeg likte Phuket jeg. Et flott bosted, en fin strand. Jeg er glad for at jeg ikke valgte Patong Beach, men mer rolige Kamala Beach. Visstnok er Kata Beach, sør for Patong, enda mer rolig, og mer familievennlig. Jeg droppet de såkalte turistattraksjonene. Å bade med elefanter frister ikke, og har du sett en Buddah så har du sett dem alle. Og båttur til James Bond – og Phi Phi Island, blir repetisjon fra tidligere turer. Det har vært fire fine og rolige dager her etter galskapen i Ho Chi Minh City.

Ranong - annet en forventet

Fire timer og førtifem minutter i buss fra Phuket (til og med stoppet og kontrollert av en militærpost), ankommer jeg en trivelig liten hageresort i Ranong. Blir tatt i mot som en gammel venn, og får et veldig bra rom. Meget mye rom for en tusenlapp.

Da jeg kjørte inn hit, slo det meg at det hele så så ordentlig, rent og pent ut. Men det varte i og for seg ikke så lenge. Det hele blir plutselig meget variabelt, for å si det pent. Det tar ikke så lang tid før jeg ser at researchen i forkant, vedrørende dette stedet, har vært noe mangelfull. Men det betyr jo ikke at det er skivebom! Litt som å skyte stående i skiskyting. En bom, et treff kant inn, og tre midt i!

Ranong er en provins syd i Thailand, kyst mot Andamanbukten, nord for Phuket, og grenser til Myanmar. Det er Thailands minst befolkede område, med kun i underkant av et par hundre tusen mennesker. Det er også Thailands mest fuktige område, med regntid 8 – 9 måneder i året. På noen få øyer er det folk som bor, og det finnes bosteder for langveisfarende. Dette er steder hvor backpackere, og studenter kommer for å kople ut noen måneder.Jeg hadde booket hotell, de to første nettene på en slags resort med 28 rom, beliggende i en pen hage, og de tre neste på et mer byorientert hotell. Begge stedene lå i «hovedstaden». Her lå min første overraskelse. Denne byen hadde jeg sett for meg var en veldig liten by, med egen liten bystrand. For det første var det en by med 20.000 innbyggere, og for det andre var det ingen bystrand. Denne byen lå faktisk litt inn fra sjøen. Men det betydde egentlig ikke så mye. For det var alle øyene utenfor kysten, den var kjent for. Så tidlig booket jeg en såkalt Three Islands Tour neste dag. I tillegg lå hotellene sentralt i forhold til de tingene jeg hadde blinket meg ut til å se. Dette blir annerledes enn tenkt, men desto mer spennende.

Mens jeg venter på lunch, prater jeg men kar fra Perth, Australia. Han tar seg en øl, mens kona blir knadd av ei massøse. Han ville komme med noen råd om byen, han hadde vært her en dag! Han forklarte hvilke strøk jeg burde ligge unna, for de var både skitne og skumle. Det var bare tatoveringssjapper og skumle folk. Sånn helt tilfeldig tok jeg en rusletur i dette området. Jeg så ikke mer enn en tatoveringssjappe, og skumle folk? Tja, hvis lokalbefolkningen er skumle, ja da krydde det av skumle folk. Faktum var at det var i denne delen av byen det var liv og røre.

Etter tre kvarters biltur fra hotellet, ankommer jeg piren, Ban Bin Pier, hvor longtail – båten ligger og venter på meg. Det var ikke noe ferdig arrangerte turer, så jeg fikk en båt for meg selv, sammen med båtfører og en guide. Skjønt guide, det var et meget begrenset antall engelske gloser han hadde i vokabularet. Men begge var hyggelige karer.

Det startes, og røyke står som en svart sky. En slik båt forurenser vel mer enn en jumbojet over Atlanteren. Altså, ikke flyskam, men longtailbåtskam, hører du Greta Thunberg?

Vi kjører utover langs fastlandet. Her ser jeg strand på strand ligge, tilsynelatende helt folketomme. Så begynner øyriket å tre frem. Etter 40 minutter ankmmer vi Koh Yi Pan, Japan - øya. Dette var en ganske liten øy, og en strand som ikke var alt for lang. Men svært idyllisk. Her ble det også en liten dukkert. Ferden går videre mot Koh Kam. En 15 minutters tur. Her ser jeg tydelig at det å være båtfører for longtailbåtene ikke er noe for pingler. Med røyken i kjeften, haler og drar han i roret, det er tungt. Bølgene er litt mer med oss, så turen går greit. Koh Kam er en større øy. Den har en lang strand på den ene siden, og en mindre strand inn i en bukt lengre inn. Strendene møter hverandre i ei slags øytunge. Her er det også et vakkert utsiktspunkt. Guiden tar meg med, men det går ikke lang tid før jeg skjønner at foten som ble skadet på Phuket ikke er særlig begeistret for denne øvelsen, så jeg må kaste inn håndkleet. Her på øya blir det lunch, som guiden har med. Smaker godt i friluft. På´n igjen. En halvtime til neste sted; Kar Kal (fugleøya). Dette skulle være et eldorado for snorkling, men slikt utstyr har ikke jeg. Derfor ble det å nyte en dukkert i det klare vannet. Kameraet ble flittig brukt på turen. Egentlig ba jeg om å få en ettermiddagstur, for å få litt godt fotolys, og noen bilder fra den gyldne time. Men lavvann gjorde et slikt tidspunkt uaktuelt. Turen tilbake til piren ble av det ruglete slaget. Sjøsprøyten sto innover båten, og vagga fra side til side. Jeg har aldri slitt med sjøsyke, så det var ikke noe problem. Men en longtailbåt i Andamanbukta er litt mer ustabil enn Color Magic i Skagerak.

Såret i foten ble et helvete. Ei hjelpsom jente på hotellet hjalp til å få renset det, og satt på noe beskyttelse. Jeg hadde vel ikke lagt opp til å gjøre ting bedre med å bade. Det ble bokstavelig talt salt (og sand) i såret. Det gjorde godt med en times thaimassasje som avslutning på dagen. Det er hardt mens det pågår, men er nydelig etterpå.

Bytte av hotell i Ranong. Litt skeptisk, for jeg trivdes svært godt på Numsai, med eksepsjonelt hyggelig og hjelpsomt personell. Farmhouse Hotel ligger i hovedgata i byen. Det viser seg å være et flott hotell, med gode fasiliteter og store, minimalistiske rom. Her var både swimmingpool, treningsrom bar med mer. Her var det et ungdommelig klientell, så her skled jeg rett inn…. Også her var de flotte «sykepleiere». Jeg får ordnet litt opp i forhold til hva jeg har planlagt for oppholdet i Ranong.

Kieng Lay Restaurant var et av disse. En taxi brakte meg åtte kilometer fra hotellet. Et fantastisk sted. En restaurant beliggende på en pir, med utsikt mot Myanmar på andre siden av «fjorden». Jeg fikk servert restaurantens signaturrett som jeg ikke husker navnet på. Men det smakte utmerket, selv om snørr og tårer rant. Jeg kom ved halv seks tiden, og fikk med solnedgangen og den blå timen med det fantastiske lyset. Det er vel ved slike anledninger man skulle hatt ei på andre siden av bordet og delt dette med.

Tilbake i Ranong sentrum ble det innom et par barer. På den siste ble jeg sittende med en Singha og lytte til en trio som spilte poplåter med tekster på thai. Jeg kopler som regel melodi og tekst når det gjelder musikk, men her fikk tekst være tekst. Men et utrolig hyggelig sted, hvor man ble tatt i mot som en gammel venn.

Å leie en bil med sjåfør er en grei, og billig måte å komme seg rundt å se på Fra 12 – 19 ble jeg kjørt rundt til noen av stedene jeg hadde blinket ut på forhånd. Jeg innrømmer at jeg føler meg litt idiotisk der jeg sitter med en fyr som bare kan noen få gloser med engelsk. Men sånn er det når jeg som turist ikke snakker språket dit jeg reiser. Et av stedene som er på programmet er Gong Coffee i vakre Gong – dalen. Her får jeg en innføring i kaffens mystiske verden. Her i Sør – Thailand er det Rustica som produseres, mens i Nord – Thailand er det Arabica. Her guides jeg gjennom prosessen med å riste bønnene, lett, medium og kraftig. Så kverner jeg det opp, og tester de tre forskjellige variantene. For min del kan de som bare er lett ristes, forbigås i stillhet. Men med de to andre snakker vi. Her ble ting gjort vitenskapelig. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Men smaken blir jo deretter. Men i hverdagen får en vel holde seg til den gamle gode trakteren, eller kapselmaskinen, av tidshensyn. Jammen var det en liten restaurant på stedet også. En papaya-salat med skinke og en stor Singha ble fortært. Greit at ølen var stor, for maten var krutt som vanlig. En ting jeg hadde sett frem til var utsiktspunktet Kha Fa Chi. Her var det strålende muligheter for å se både soloppgang og solnedgang over det fantastiske landskapet som rommer både Thailand og Myanmar. Jeg fikk se solen synke bak fjellene i Myanmar. Et utrolig vakkert syn. Tanken var naturligvis å prøve å få tatt noen fine bilder. Dessverre var det litt mye villniss i veien for et slikt prosjekt. Men siden jeg ikke hadde med hverken masjete eller motorsag, så får det bli som det ble. Uansett et utrolig vakkert skue. Men det kostet. Jeg var blodgiver. Til et vell av mygg!

Siste dag i Ranong ble det en spasertur frem og tilbake til de varme kildene. Her var temperaturen 65 grader. Da er det greit å ha sånn noenlunde fornuft i behold, og ikke teste. De hadde også lagt opp til et sted der de senket temperaturen, slik at folk kunne sitte i temperaturer på 35 – 45 grader, og nyte en øl. Det ble en tidlig kveld. I morgen ved lunch – tider går flyet til Bangkok. På en måte føles det nå som om turen er slutt. Det blir et par dager i en hektisk by, og en slitsom hjemreise som venter.

Bangkok - En parrantes

Det er noe med når det nærmer seg hjemreise. Akkurat som en kopler om, gruer seg til en lang flyreise og begynner å forberede seg mentalt på det som venter med å vende tilbake til hverdagen. Derfor føles det som Bangkok bare var et nødvendig onde. Dette til tross for at jeg synes Bangkok er spennende.

Men bo bra, ja det skulle jeg. Shangrila Hotel var mitt bosted de siste to nettene. Og det er et virkelig hotell i toppklasse. Eneste er at jeg ikke er overbegeistret for at servicen er så overdådig, at det blir slitsomt. Jeg klarer fint å trille kofferten min selv. Betjeningen er så overstrømmende hyggelig, at det nesten virker påtatt. Sikkerheten er ivaretatt; bagasjen scannes, og hver man kommer tilbake til hotellet, ja da må mobiltelefonen scannes. Men rommet var herlig. I 11. etasje hadde jeg balkong vendt ut mot elven. Et glimrende sted å ta en øl, og titte på livet på elven. På badet var det badekar som man kunne ligge og duppe, mens man betraktet deler av skyline den andre veien.

Første kvelden ble det en tur til Khaosan Road. En gate med masse restauranter, barer og markedsboder, med alle mulige fake merkevarer. Det ble ordentlig bondekost; en real hamburger! Ikke det helt store så det ble en tidlig kveld.

Lørdag dro jeg ut til MDK Center for å se om det var mulighet for litt shoppingmuligheter. Et grisesvært senter i 8 etasjer. Deilig med tanke på å komme inn fra den klamme, fuktige og forurensede lufta ute. Men det var ogslå slitsomt, der man i deler av senteret ålet seg mellom butikkene, og innkasterne var omtrent like aggressive som på et gatemarkedet. Oppholdet ble ikke veldig langvarig, og jeg kom tomhendt ut igjen.

Tanken var å ta turen til Phat Pong på kvelden, men tanken på kaoset, inkastere, og buler fristet ikke. Jeg fikk tips om et roligere område kalt Asiatiqe The Waterfront. Og det var roligere, selv om det var mye folk. Det ble det siste måltidet. Jeg valgte å gjøre overgangen til hjemkomsten mild, så det ble biff! Den siste drink ble inntatt. Det ble en Beer Punch. Det var lagerøl, rom, Kokos og pasjonsfruktsjuice. Du snakker om blanding, men det smakte fortreffelig. Området var fint. På elven suste partybåtene, med dunkende musikk forbi. Men jeg må stå tidlig opp søndag, så det ble tidlig kveld.

Imorgen, søndag, er det å sette seg på den lange hjemreisen. Bare å håpe man ikke blir Kjos-fast. Jeg kan uansett se tilbake på en fantastisk tur. Ho Chi Minh City som høydepunktet. Ranong var også veldig spennende. Hanoi innfridde de høye forventningene. Og Phuket og Bangkok var som ventet.

Jeg ble aldri helt klok på folket i Vietnam. Om de bare var reserverte, eller om de var skeptiske er jeg usikker på, men folket i Thailand er helt annerledes, stort sett bare smil og glede.

Jeg har bodd på flotte hoteller. LAle var suverene på hver sin måte. Jeg må likevel trekke frem Farmhouse Hotel i Ranong. For 600 kroner natta fikk jeg kjempefint og stort rom, utrolig hyggelige ansatte, og en strålende frokost (nesten kun asiatisk mat).

Prisforskjellene er store. Hanoi og Ranong var suverent billigst. Bangkok var dyrt, med unntak av taxiprisene, som er hinsides lave. Når jeg betaler 25 kroner for en taxitur på 26 minutter, og samtidig 105 kroner for en halvliter på Asiatiqe Riverfront, er det grunn til å stille spørsmål.

Men kort oppsumert; tre uker med herlige opplevelser er over!