Hanoi - det komplette kaos!

Goooood Moooorning Vietnam! 18 timer etter jeg dro fra Økern, ankommer jeg Serene Premium hotel i Hanoi. Groggy med jetlagen bankende i hodet. Et par timer på øyet var det ur å titte. Hotellet lå midt i Old Quarter, så det var kort vei til alt. Det ble ikke den store sightseeing-dagen, til det var trøttheten for plagsom. Men at dette må være den mest kaotiske byen jeg har vært i til nå, er det ingen tvil om.. En ting er at det er et mareritt å orientere seg i alle trange gatene og smugene i gamlebyen. Det skjedde ofte jeg oppdaget jeg hadde gått i ring. Google Map er en nær venn på reise nå for tiden. En annen ting er den sinnsyke trafikken. Da snakker vi kaos. Fotgjengerfelt og trafikklys er i beste fall veiledende. Stort sett gir folk beng. Å krysse gater er et mareritt, selv om man utvikler teknikken gradvis. Blir litt som Di Derre i «Rumba med Gunn»;» En to, tre, til siden, tilbake og en fot ned»Likevel var det vel en fem, seks ganger jeg var like ved å bli påkjørt. Der det aller verst, er det bare å søke ly av en innfødt. Katie Melua synger «There are nine million bicycles in Bejing, thats a fact» i sin rolige ballade. Jeg hørte at i Hanoi bor det 7,6 millioner innbyggere, og det er mer enn 5 millioner motorsykler. Skulle Melua synge om det, måtte hun nok økt, takten betraktelig og fått lagt inn noen heftige trommevirvler fra Max Weinberg.

Kvelden ble tilbrakt i området, kalt Beer Corner. Et mylder av restauranter, barer, innkastere og gateselgere av ymse slag. Selv i disse trange gatene, stapp fulle med bord og stoler på hver side, suser mopedene forbi. En stusser jo litt når en familie på 5 suser forbi. Gubben kjører, tre unger i midten, og kona bak. Beer Corner var et område med vanvittig liv og trøkk.

Frokostmenyen er jo av en litt spesiell karakter for en nordmann. Nudelsuppe, og andre vietnamesiske delikatesser dominerte. Men første dagen startet jeg forsiktig med en vietnamesisk baguette, som nok er veldig preget av de franske kolonister. Selveste julaften ble en dag med masse inntrykk. Vasset rundt i trange gater og smug, og suger inn den kaotiske hverdagen. Det må jo være et mareritt å bo i dette kaoset. Litt mer rolig var det ved Hoan Kiem Lake. Den kjente, røde broen over til pagoden preger nordsiden. På vestsiden er det mer rolig. Her tar jeg en stopp på Lake Garden for en Egg-Coffee, en kaffe med en slags eggedosis på toppen. Kjempegodt En lunch med nudelsuppe med kylling blir inntatt i et bortgjemt lite smug, for å få litt «ro». Jetlagen plager meg fortsatt, så det ble et par timer på hotellet, ikke sørlig lurt med tanke på å bli kvitt den, men likevel nødvendig. På kvelden julaften ble det ned i Beer Corner for å spise. Ribba ble byttet med biffkjøtt med stekte nudler, med en tilhørende Hanoi beer. Man blir nesten revet inn på de små streetfood stedene, kvor man sitter på plaststoler, som er så lave at ræva nesten subber bakken. Men en har ikke før slurpa i seg den siste nudel, og den siste dråpen med øl, før de er der med regninga, og blir kasta ut igjen. Her skal nye munner mettes, og nye penger hentes. Jeg ble sittende på et hyggelig ølsted å titte på livet. Og liv var det. Støyende musikk drønner ut, og folkehavet glir forbi i sneglefart. For jo fler det kommer, jo flere bord og stoler blir satt ut i gata. Det er vel kun en meter til å åle seg mellom. Når i tillegg mopeder absolutt skal kjøre i denne gata, ja da blir det Texas. Det må være den mest spesielle, spennende og kaotiske julaften jeg har hatt. På de 700 meterne tilbake til hotellet brukte jeg vel nesten 20 minutter. En lettelse å komme inn!

Phu Quoc - Litt lavere puls!

Ganske gåen etter hektiske Hanoi, så jeg frem til fire avslappende dager på Phu Quoc, en øy nær grensa til Kambodsja.. Men dagen skulle ikke bli helt uten stress og mas. Riktignok gikk turen i den kaotiske trafikken ut av Hanoi totalt smertefritt. Som alltid er jeg ute i god tid på flyplassene. Denne gang godt over to timer. Sjekk-inn tidene glir over skjermen. Men avgangene 1030, nærmere bestemt 10 minutter før min, dukker opp. Men så skjer det ingen ting. Absolutt ingenting! Et tysk par står venter ved siden av meg, og skal samme sted. Vi begynner å bli stressa. 1 time til avgang, og innsjekkinga stenger 40 minutter før. Omsider finner vi en ansatt som sier at den innsjekkinga har pågått lenge, og peker ut veien for oss. Vi sprang som pokker, bare for å finne den helvetes køen. «Check In All Flights VietjetAir.». Og der var køen laaaang. Og det viste seg at den beveget seg sakte, svært sakte. Da var det bare en ting å gjøre; mine tyske venner og jeg startet operasjon brøyting. Vi krabbe under sperrebånd etter sperrebånd, til sinte tilrop. Men hva klager de på? Vi er da betydelig snillere enn vietnameserne i trafikken…? Fem minutter før det stengte, hadde vi boardingpasset. Herregud. På vei ut av flyet treffer jeg en norsk familie. Deres konklusjon? Vi skal ALDRI fly med dette selskapet igjen!. Godt var det å bli møtt av resortens sjåfør. Fikk rom, og sulten som en ulv, fikk jeg mat og øl på ei bule, hvor vertskapet var svært så hyggelig, men maten bob, bob. Da tikket det inn en mail fra VietjetAir; det var foretatt en automatisk ombooking fra 1140 om formiddagen på mandag, til kl 0730! Var avgangen kansellert? Det var den, men bedre å bli satt på enn tidligere, enn en senere avgang. Tiden var kort i Ho Chi Minh City.

Jeg var kommet til en kjempefin resort, selv om begrepet Garden Wiev kanskje var litt overdrevet. Men det var et flott rom med uteplass, bassenget 30 meter unna, og stranda rett på andre siden av veien. Ingen grunn til å klage. Mange trivelige restauranter og barer i nærheten. Disse hadde sånn cirka en tredjedel av prisene som på resorten. Sånn er det jo som regel. På resorten kostet en øl 55.000 dong, ute andre steder 16.000 (6-7 kroner). Eneste forskjell? En hvit duk! En fin fiskerett på et sted, og en Black Russian et annet sted før en tidlig kveld. I morgen blir det å utforske området, litt strandliv og en massasje. Det fortjener jeg! Sprek og opplagt satt jeg meg på en forthaugscafe, og bestilte kaffe, mangojuice og en omelett. Var lei av nudelsuppe til frokost et par dager. Da kaffen kom stusser jeg litt, en liten kopp, med en slags trakter over. Det skulle visst være en Vietnamesisk kaffe. Ja, ja man må jo se litt stort på. Så jeg lot den «trakte» seg ferdig. Første slurken ga meg sukkersjokk. Det kunne umulig bare være kaffe det vannet hadde rent gjennom. Måtte være en god dose sukker også. At de i tillegg satte frem en sukkerskål, fremstår for meg som en gåte. Det må være noen søtmonser dette folket!

Ut på formiddagen tok jeg en taxi til Duong Dong, den såkalte hovedstaden på øya. Det var en utrolig møkkete, og sliten by. Butikker med hele fasaden åpne, lå som sild i tønner, med alt fra frukt, klær, isenkram, og gud vet hva. Utenfor en liten sjappe som selger stoffer, sitter ei eldre dame i gata, og syr på en symaskin som kunne gått rett inn på Teknisk museum. Ned mot elva var dagens fangster av fisk kommet. Gaten som gikk langs elven var et kilometerlangt marked hovedsakelig bestående av folk som solgte frukt & grønt, eller fisk og annen sjømat i alle varianter. Her var nok konkurransen enorm.

Blir man gjerrig av å reise i billige land? Jeg har aldri ansett meg som en spesielt gjerrig mann, men nå begynner jeg å lure.På 5 hele dager har jeg brukt 1700 kroner, da inkludert 300 kroner i transport til og fra flyplassen i Hanoi. Er vel ikke så mye å klage på. En ting er å ikke spise på resorten en bor. Der jo prisen minimum 3 – 4 ganger høyere, enn på gatecafeene. Riktignok ikke havutsikt, men veldig god mat. Men når jeg reagerer på at en øl koster 20 kroner, når du kan få den samme ølen til 6 kroner lenger opp i gata. Men da jeg tok meg i å prute på en taxitur til hovedstaden i dag, ble jeg flau over meg selv. Han skulle ha 80.000 Dong, jeg prutet til 70.000,- Det utgjorde kr 4,50! På hjemveien oppdaget jeg at de fleste taxiene gikk på taksameter. Og prisen, tja litt pussig egentlig; 75.000,-! Lett å ha litt fordommer om at i Østen er det bare kjeltringer.

Hittil hadde jeg ikke tatt konsekvensen av at jeg var kommet til ei sydenstrand. Så klokka halv fem var det tid for et bad og en time på solsenga. Fin tid dette, begrenset med folk og den gyldne time gjør lyset vakkert. Bølgesuset mot stranden, fraktskipene i horisonten som beveger seg mot ukjente mål. Ser flyene glidende som skygger inn mot flyplassen ikke veldig langt unna. Solen synker i horisonten. Var det roen senket seg?

Det er ikke vanskelig å merke at jeg har ankommet ei øy. På kveldene domineres mylderet av restauranter med fisk «på utstilling», slik at man velger hva som skal på grillen. De tre kveldene jeg spiste det, var det velsmakende, uavhengig av restaurant. Det som ikke var velsmakende, var glasset med pisslunka hvitvin jeg fikk første kvelden. Den Vietnamesike maten er ikke på langt nær så sterk som andre steder i Sørøst-Asia jeg har vært. Det blir vel en endring på det når jeg kommer til Thailand, antar jeg. Jeg er glad i asiatisk mat, men når det har blitt nudelsuppe til frokost flere dager blir det litt stusselig. Derfor gjorde det seg med en English Breakfast siste dagen på Phu Quoc Siste dagen hyret jeg inn en taxi for 8 timer, til kun 350 kroner, via hotellet. Det overrasket meg positivt. Litt i stuss ble jeg da den første «severdigheten» var en pepperfarm. Totalt uinteressant. Ble resten av dagen slik, kunne det bli kjedelig. Men neste stopp var en vakker pagode, med en gedigen hvit Buddah – statue. Slike steder synes jeg er flotte. Det var deilig her, for det var lite folk. Neste stopp var en av de mer kjente strendene på Phu Quoc. Her var det ikke lite folk, men det var en fin strand. Her skulle jeg spise lunch, men den enkle retten jeg hadde bestilt lot vente på seg. Da jeg hadde sittet i 45 minutter uten servering, ga jeg beskjed om at dette gidder jeg ikke, så jeg betalte for mine to øl og gikk. Neste stopp var en rekonstruksjon av et fengsel, eller arbeidsleir under Vietnamkrigen. Det så grusomt ut, og det ble vist tortur fra amerikanske styrker mot vietnameserne. Ikke kan jeg nok om krigen, men det overrasker vel ikke om museet er litt glorifisert  eller tilpasset av det Vietnamesiske diktaturet, for at det i alle fall ikke skal se bedre ut enn det var i virkeligheten. . Turen gikk videre til sydspissen på øya. Derfra gikk det en kabelbane til en liten øy. Turen tok vel 10 – 15 minutter. På turen ut var jeg mutters alene i vogna. Følte meg litt liten da, for den gikk utrolig høyt, og opp og ned. På den lille øya var det et enormt badeland, uten at jeg brydde meg. Men en ti minutters tur med en elektrisk bil, kom jeg til en nydelig strand. Her hadde jeg tenkt å få noen fine bilder av solnedgangen, men dessverre, siste tur med banen tilbake gikk litt for tidlig. På veien tilbake treffer jeg Steen, en trivelig kar fra Stockholm, som arbeidet i H&M. Han var totalt oppgitt over køkulturen til asiatene, fra ulike steder. Folk trengte seg frem, skrek og ropte. Men vi kom da frem til slutt.

Kvelden tilbrakte jeg på et gedigent nattmarked, med utrolig mye god gatemat. Jeg endte opp på et liten restaurant, med god utsikt over markedet. Antakelig måtte det være et familiedrevet sted, for der tok to søsken på 8 – 10 år opp bestillinger, serverte og tok i mot betaling. De sjarmerte gjestene i senk. At de surra litt ble glatt tilgitt. Det var overbefolket, så det ble en tidlig kveld. Tross alt må jeg stå opp klokka fem i morgen tidlig.

Ho Chi Minh City - bittelittegrann mindre kaos

Trafikken er ikke noe bedre her enn i Hanoi. Glad jeg ikke har leiebil! Jeg ankommer det 5 stjerners Rex Hotel, som kommer høyt opp på listen av fine hoteller jeg har bodd på. Kanskje ikke selve rommet, men selve hotellet er fantastisk, oser av luksus, og ligger utrolig sentral i District 1. Det sier vel litt om upper class når butikker med merkevarer som Cartier, Burbury og Paul Shark ligger i hotellets shopping mall. Men forunderlig nok var prisen absolutt «innafor». Hotellet har en rik historie. Det ble bygget i 1927. Da ble var det bilforhandlere som drev salg av Citroën og andre europeiske merker. I 1959 ble det omgjort til hotell. Under Vietnamkrigen huset det to amerikanske transportkompanier. Senere i krigen var det amerikansk kommandobase, hvor de høye herrer hadde sine morgenkoferanser. Hotellets Rooftop Bar var også et beryktet drikkested for høyere amerikanske offiserer og journalister under krigen. Jeg fikk en vouger til baren. Den ble benyttet til hotellets signaturdrink på en plass ved gjerdet, hvor utsikten over byens skyline var fantastisk. Så får jeg ikke håpe at jeg ble beryktet da jeg forlot baren

Det føles som å komme til en helt annerledes by en Hanoi. Hanoi er hovedstaden, men Ho Chi Minh City (HCMC) har et noe høyere innbyggertall, 8,6 millioner). Det er nok også i en større utstrekning et økonomisk sentrum i Vietnam. Jeg får en mye mer følelse å befinne meg i en storby, med hovedaveny, fine plasser, høye skyskrapere, ja på en måte mer sammensatt. Det er også vesentlig enklere å navigere seg i byen. Jeg kan la Google Map ligge. Gatene er relativt godt merket, slik at et lite bykart gjør susen. Og så har man i tillegg noen soleklare landemerker. Byen er mye mer internasjonal enn Hanoi. Men trafikken er like kaotisk og bråkete. Det er også en vesentlig dyrere by enn Hanoi, ja betydelig. Man kan vel i snitt beregne tredoble priser. Men man blir jo ikke akkurat blakk. Første kveld spør jeg i resepsjonen om de har et område med litt liv og røre, med restauranter og barer å anbefale. Det hadde de! Jeg ble satt i en taxi, som tok meg til ei gate som het Bui Vien. Og liv og røre var det. Her lå barer, masasjesteder, restauranter, ja til og med hoteller tett i tett. Musikken dundret ut fra alle barer. Ingenting kunne spilles høyt nok, det gjaldt selvsagt å sørge for at ditt steds DJ var den som skulle nå frem. Jeg har aldri spist middag til så høy musikk. Midt inne i dette kaoset finner man altså hostels og hoteller. Jeg sitter og spiser vis a vis «Miss Saigon Hotel, Nail & Spa». Å kalle et hotell for «Miss Saigon» i denne bråkete, folkestinne gata er jo helt fantastisk. Fjernere går det vel ikke an å komme fra historien om den håpløse romansen mellom en amerikansk soldat og en vietnamesisk kvinne, Claude Michel Schönbergers musikal av samme navn! Besøket i denne gata er det sykeste jeg har opplevd av partyområde noen gang. Turens høydepunkt til nå!

Nyttårsaften, på dagen, ble en vandring i byens mylder. Dumpet borti mange fine steder, men samtidig er jeg avhengig av pauser i en slik by, enten i form av en kaffestopp, en øl, eller en halvtime innom hotellet. Ut på dagen dumpa jeg borti et mikrobryggeri. Der bestilte jeg lunch, men etter å ha venta nesten halvannen time på maten, ga jeg opp. Det ble med tre øl. Mat fikk det bli et annet sted. Etter en stund på rommet, var det på tide å bevege seg ut i kveldsmørket på årets siste kveld. Jeg trodde jeg hadde opplevd det ultimate kaos i trafikk, men det var visst mye å gå på. Maken til mylder av biler og motorsykler, gående og løpende lar seg rett og slett ikke beskrive. Jeg valgte å ikke streve for mye i kaoset, og droppet tilfeldig inn på et sted som het T Puls BBQ. Det var et herlig konsept, som ikke jeg har opplevd før. Der fikk man servert grillspyd i hopetall. Så nedfelt i bordet var det ei panne med grillkull i, med rist over. Så satt man og grillet maten ved sitt eget bord. Spydene var flott sammensatt av kjøtt og grønnsaker, og nydelig marinert i en sterk marinade. Grunnet den spicy marinaden, måtte det tre øl til for å holde tritt.

Det telles ned : …..5 – 4 – 3 – 2 -1 – Bang! Konserten på hovedplassen overdøves av de første smellene. Ho Chi Minh står bakerst på plassen, og har uten tvil den beste utsikten! Han ble nok fornøyd. Vietnam er jo nabo med Kina der «kruttet ble funnet opp». Og de har nok fått høy prioritet, for det var et makeløst show, i alle regnbuens farger og former. Helt fantastisk! Ho Chi Minh City har levert på alle fronter--, god natt og godt nytt år!

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på flyet til Phuket i Thailand. Jeg kan se tilbake på 9 fantastiske dager i Vietnam. Grunnet at landet har tre klimasoner, valgte jeg bort den midtre delen denne gang, selv om jeg gjerne skulle sett områdene rundt Da Nang og Hue. Dessverre er klimaet der på denne tiden preget av regntid og fuktighet. Men jeg har opplevd to fantastiske storbyer. Hanoi innfridde alle mine høye forventninger. Ho Chi Minh City slang jeg bare på, for å få nyttårsaften i en storby. Men for et lykketreff! Det må være den sykeste og kuleste byen jeg har vært i til nå. Skulle jeg valgt å besøke en av byene igjen, ingen tvil! HCMC!!!

En ting jeg jeg ikke har blitt helt klok på er folket. Er det skepsis til utlendinger, eller er det en iboende reservasjon. Turisme er en viktig næring for landet, og viktigere vil den bli. Men jeg føler litt usikkerhet med hensyn til hvorvidt man er virkelig velkommen. Kanskje ikke riktig å kalle dem uvennlige, men sammenliknet med andre land der turismen er i utvikling, for eksempel Albania, så vet de ikke det beste de kan gjøre for besøkende. Men det er vel først når man kommer utenfor alfarvei at man virkelig ser det rette av folket. Og der har jeg ikke vært…..

Phu Quoc var ei flott øy med mange flotte strender. Jeg var mest på den sørlige delen av øya, der alle turistene er. Nord på øya skal det være nær uberørte og folketomme strender, så det er mange muligheter. Nå letter snart flyet. Gooood Bye Vietnam!

Phuket - Thailand drukner

Tidlig ettermiddag første nyttårsdag ankommer jeg Kamala Beach, nærmere bestemt Layalina Hotel. Jeg ble ført inn i et lite smug fra gata, og kommer nesten direkte ut på stranda. Etter formalitetene var ordnet, ble jeg ført opp på rommet. Et strålende rom!; Romslig, delikat, et bad der det til og med et digert massasjebad, hvor du så ut i stua, og gjennom vinduene ut mot balkongen.. Og utsikten var helt grei den. Da jeg dro gardinene til siden, åpnet døra til en romslig balkong, ble jeg møtt med dette synet:

Vel sjekket inn var jeg klar for mat. Det hadde det blitt smått med i løpet av dagen. Jeg stusset litt da jeg ankom; kvinnene på hotellet gikk med hodeplagg, så jeg antok de var muslimer. Jeg fikk bekreftet det da jeg bestilte øl til menylesinga. Nei det hadde de ikke. Hun beklaget, og beklaget, men hun pekte på nabostedet 10 metter bortenfor; «De selger øl der….». Men et sted får grensa for mangel på respekt gå. En Cola Zero duger like bra. Øl blir det nok muligheter for senere. Her var det jo bare klinke til. Det ble en Tom Yam fiskesuppe. Hun lurte på om jeg ville ha den spicy eller ikke. Jeg ba om å ikke få den for sterk. Jommen sa jeg smør. Nå var det slutt på den relativt milde smaken i vietnamesisk mat. Svetten hagla, og øynene rant. Men som alltid; velsmakende.

Det kan vel knapt kalles by ved Kamala Beach, men tross alt er det jo et lite tettsted. Beveveger meg litt oppover fra hotellet Først en bar/restaurant, så «Masage Sir, Masage», Souvernirsjappe og butikk som selger Herbal Oil, så begynner vi forfra igjen, så en 7- Eleven, bar, «Masage, Sir, Masage»… Sånn går no dagan. Så kommer jeg forbi en Sportsbar. Der viser de Tour de Ski. Ute er det 33 varmegrader…

Men misforstå meg rett. Det er et fint sted, en fin strand, som tross alt ikke er overbefolket. Samtidig er jeg glad jeg bor bra, har en flott balkong og med en nydelig utsikt. Et glimrende sted å trekke seg litt tilbake for en rolig øl, litt lesing og slappe av. Har fine solsenger på terrassen. Unni Lindells «Jeg vet hvor du bor» er unnagjort. Bra saker. Litt tyngre saker skal påbegynnes, en murstein som heter «Silkeveiene» av Peter Frankopan. Det skal være en verdenshistorie mellom to permer.

Vel, etter snart to døgn på laxer´n, var det bare å ta tyren ved horna. Har man vært på Phuket uten å ha besøkt Patong Beach? I følge de fleste, nei. Så fredag ettermiddag tok vi turen, kameraet og jeg. Preget av at jeg tråkka på en stein, da jeg bada tidligere i dag. I tillegg har jeg slitt i ei uke med vondt kne, så jeg så vel ut som en olding der jeg stabba rundt. Jeg kom inn rett før solnedgang, så jeg begynte nede på stranden, for å forsøke å fange noen biler med litt vakkert lys. Patong Beach er 5 kilometer lang, og betydelig mer befolket, og mye mer aktiviteter, enn der jeg holder til. Men jeg hadde ikke hatt noen innvendinger mot og brukt stranden der. Jeg må si jeg faktisk ble imponert over hvor utrolig ren den var. Nede på stranden ser jeg en fyr med et gedigent kamera som krabbet rundt. Jeg spurte om han fikk noen bra bilder, og det viste seg at han var over snittet interessert. Vi prata litt, og da det fine lyset forsvant, ble vi enige om å ta en øl sammen. Den gode Sean Peterson fra Seatle var en hyggelig kar, han hadde for noen dager siden kommet til Singapore med en 18 timers direkteflight. Da han hørte jeg hadde vært 9 dager i Vietnam, fortalte han at han hadde familiebakgrunn fra Vietnam og Japan. Han hadde vært flere ganger i blant annet Ho Chi Minh City. Det var et veldig hyggelig selskap, og en øl ble til tre før vi tok farvel. Det som er flott med amerikanere, er at de av oss som ikke er utstyrt med de beste engelskkunnskapene, føler oss vel. De blåser i om du stotrer, bruker feil grammatikk eller ikke husker ord. De får deg nesten til å føle at engelsk er morsmålet ditt.

Grunnen til at jeg er glad jeg bor på Kamala Beach framfor Patong er maset. Innkastere for hver meter, som skal dra deg inn, og stikker trynet opp i ansiktet ditt. Men det er sikkert helt flott for festglad ungdom. Jeg har jo hørt så mye om Bangla Road, og det enorme festlivet som foregår der. Men sorry folkens; etter å ha vært i Biu Vien i Ho Chi Minh City, blir Bangla Road som en katolsk høymesse å regne.

I morgen forlater jeg Phuket til fordel for Ranong, på fastlandet litt nord for Phuket. Ranong ble valgt ut fra en artikkel i et reisemagasin, som skrev om «det uoppdagede og ekte Thailand». Jeg har alltid vært litt skeptisk til slike titler, men samtidig blir jeg litt nysjerrig. Men hvis noen leser om Phuket som «det ekte Thailand, et uoppdaget paradis», ja da håper jeg dere leser i et magasin som er 30 – 40 år gammelt. Vil noen ta en diskusjon om det? Da viser jeg til bildet av en meny nedenfor, og sier «End of discussion, og god tur!»

Men ikke misforstå, jeg likte Phuket jeg. Et flott bosted, en fin strand. Jeg er glad for at jeg ikke valgte Patong Beach, men mer rolige Kamala Beach. Visstnok er Kata Beach, sør for Patong, enda mer rolig, og mer familievennlig. Jeg droppet de såkalte turistattraksjonene. Å bade med elefanter frister ikke, og har du sett en Buddah så har du sett dem alle. Og båttur til James Bond – og Phi Phi Island, blir repetisjon fra tidligere turer. Det har vært fire fine og rolige dager her etter galskapen i Ho Chi Minh City.

Ranong - Møtte noe annet

Fire timer og førtifem minutter i buss fra Phuket (til og med stoppet og kontrollert av en militærpost), ankommer jeg en trivelig liten hageresort i Ranong. Blir tatt i mot som en gammel venn, og får et veldig bra rom. Meget mye rom for en tusenlapp.

Da jeg kjørte inn hit, slo det meg at det hele så så ordentlig, rent og pent ut. Men det varte i og for seg ikke så lenge. Det hele blir plutselig meget variabelt, for å si det pent. Det tar ikke så lang tid før jeg ser at researchen i forkant, vedrørende dette stedet, har vært noe mangelfull. Men det betyr jo ikke at det er skivebom! Litt som å skyte stående i skiskyting. En bom, et treff kant inn, og tre midt i!

Ranong er en provins syd i Thailand, kyst mot Andamanbukten, nord for Phuket, og grenser til Myanmar. Det er Thailands minst befolkede område, med kun i underkant av et par hundre tusen mennesker. Det er også Thailands mest fuktige område, med regntid 8 – 9 måneder i året. På noen få øyer er det folk som bor, og det finnes bosteder for langveisfarende. Dette er steder hvor backpackere, og studenter kommer for å kople ut noen måneder.Jeg hadde booket hotell, de to første nettene på en slags resort med 28 rom, beliggende i en pen hage, og de tre neste på et mer byorientert hotell. Begge stedene lå i «hovedstaden». Her lå min første overraskelse. Denne byen hadde jeg sett for meg var en veldig liten by, med egen liten bystrand. For det første var det en by med 20.000 innbyggere, og for det andre var det ingen bystrand. Denne byen lå faktisk litt inn fra sjøen. Men det betydde egentlig ikke så mye. For det var alle øyene utenfor kysten, den var kjent for. Så tidlig booket jeg en såkalt Three Islands Tour neste dag. I tillegg lå hotellene sentralt i forhold til de tingene jeg hadde blinket meg ut til å se. Dette blir annerledes enn tenkt, men desto mer spennende.

Mens jeg venter på lunch, prater jeg men kar fra Perth, Australia. Han tar seg en øl, mens kona blir knadd av ei massøse. Han ville komme med noen råd om byen, han hadde vært her en dag! Han forklarte hvilke strøk jeg burde ligge unna, for de var både skitne og skumle. Det var bare tatoveringssjapper og skumle folk. Sånn helt tilfeldig tok jeg en rusletur i dette området. Jeg så ikke mer enn en tatoveringssjappe, og skumle folk? Tja, hvis lokalbefolkningen er skumle, ja da krydde det av skumle folk. Faktum var at det var i denne delen av byen det var liv og røre.

Etter tre kvarters biltur fra hotellet, ankommer jeg piren, Ban Bin Pier, hvor longtail – båten ligger og venter på meg. Det var ikke noe ferdig arrangerte turer, så jeg fikk en båt for meg selv, sammen med båtfører og en guide. Skjønt guide, det var et meget begrenset antall engelske gloser han hadde i vokabularet. Men begge var hyggelige karer. Det startes, og røyke står som en svart sky. En slik båt forurenser vel mer enn en jumbojet over Atlanteren. Altså, ikke flyskam, men longtailbåtskam, hører du Greta Thunberg?

Vi kjører utover langs fastlandet. Her ser jeg strand på strand ligge, tilsynelatende helt folketomme. Så begynner øyriket å tre frem. Etter 40 minutter ankmmer vi Koh Yi Pan, Japan - øya. Dette var en ganske liten øy, og en strand som ikke var alt for lang. Men svært idyllisk. Her ble det også en liten dukkert. Ferden går videre mot Koh Kam. En 15 minutters tur. Her ser jeg tydelig at det å være båtfører for longtailbåtene ikke er noe for pingler. Med røyken i kjeften, haler og drar han i roret, det er tungt. Bølgene er litt mer med oss, så turen går greit. Koh Kam er en større øy. Den har en lang strand på den ene siden, og en mindre strand inn i en bukt lengre inn. Strendene møter hverandre i ei slags øytunge. Her er det også et vakkert utsiktspunkt. Guiden tar meg med, men det går ikke lang tid før jeg skjønner at foten som ble skadet på Phuket ikke er særlig begeistret for denne øvelsen, så jeg må kaste inn håndkleet. Her på øya blir det lunch, som guiden har med. Smaker godt i friluft. På´n igjen. En halvtime til neste sted; Kar Kal (fugleøya). Dette skulle være et eldorado for snorkling, men slikt utstyr har ikke jeg. Derfor ble det å nyte en dukkert i det klare vannet. Kameraet ble flittig brukt på turen. Egentlig ba jeg om å få en ettermiddagstur, for å få litt godt fotolys, og noen bilder fra den gyldne time. Men lavvann gjorde et slikt tidspunkt uaktuelt. Turen tilbake til piren ble av det ruglete slaget. Sjøsprøyten sto innover båten, og vagga fra side til side. Jeg har aldri slitt med sjøsyke, så det var ikke noe problem. Men en longtailbåt i Andamanbukta er litt mer ustabil enn Color Magic i Skagerak.

Såret i foten ble et helvete. Ei hjelpsom jente på hotellet hjalp til å få renset det, og satt på noe beskyttelse. Jeg hadde vel ikke lagt opp til å gjøre ting bedre med å bade. Det ble bokstavelig talt salt (og sand) i såret. Det gjorde godt med en times thaimassasje som avslutning på dagen. Det er hardt mens det pågår, men er nydelig etterpå.

Bytte av hotell i Ranong. Litt skeptisk, for jeg trivdes svært godt på Numsai, med eksepsjonelt hyggelig og hjelpsomt personell. Farmhouse Hotel ligger i hovedgata i byen. Det viser seg å være et flott hotell, med gode fasiliteter og store, minimalistiske rom. Her var både swimmingpool, treningsrom bar med mer. Her var det et ungdommelig klientell, så her skled jeg rett inn…. Også her var de flotte «sykepleiere».

Jeg får ordnet litt opp i forhold til hva jeg har planlagt for oppholdet i Ranong. Kieng Lay Restaurant var et av disse. En taxi brakte meg åtte kilometer fra hotellet. Et fantastisk sted. En restaurant beliggende på en pir, med utsikt mot Myanmar på andre siden av «fjorden». Jeg fikk servert restaurantens signaturrett som jeg ikke husker navnet på. Men det smakte utmerket, selv om snørr og tårer rant. Jeg kom ved halv seks tiden, og fikk med solnedgangen og den blå timen med det fantastiske lyset. Det er vel ved slike anledninger man skulle hatt ei på andre siden av bordet og delt dette med.

Tilbake i Ranong sentrum ble det innom et par barer. På den siste ble jeg sittende med en Singha og lytte til en trio som spilte poplåter med tekster på thai. Jeg kopler som regel melodi og tekst når det gjelder musikk, men her fikk tekst være tekst. Men et utrolig hyggelig sted, hvor man ble tatt i mot som en gammel venn.

Å leie en bil med sjåfør er en grei, og billig måte å komme seg rundt å se på Fra 12 – 19 ble jeg kjørt rundt til noen av stedene jeg hadde blinket ut på forhånd. Jeg innrømmer at jeg føler meg litt idiotisk der jeg sitter med en fyr som bare kan noen få gloser med engelsk. Men sånn er det når jeg som turist ikke snakker språket dit jeg reiser.

Et av stedene som er på programmet er Gong Coffee i vakre Gong – dalen. Her får jeg en innføring i kaffens mystiske verden. Her i Sør – Thailand er det Rustica som produseres, mens i Nord – Thailand er det Arabica. Her guides jeg gjennom prosessen med å riste bønnene, lett, medium og kraftig. Så kverner jeg det opp, og tester de tre forskjellige variantene. For min del kan de som bare er lett ristes, forbigås i stillhet. Men med de to andre snakker vi. Her ble ting gjort vitenskapelig. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Men smaken blir jo deretter. Men i hverdagen får en vel holde seg til den gamle gode trakteren, eller kapselmaskinen, av tidshensyn. Jammen var det en liten restaurant på stedet også. En papaya-salat med skinke og en stor Singha ble fortært. Greit at ølen var stor, for maten var krutt som vanlig.